Jeg har alltid likt å skrive. Da jeg var yngre (kanskje rundt ungdomsskolealder) hadde jeg en blogg på blogg.no som ble oppdatert med jevne mellomrom, men interessen dabbet av ettersom jeg ble eldre og fikk andre interesser. Jeg har tatt meg selv i å angre på at jeg slettet bloggen min noen ganger etter at jeg fjernet den, for jeg likte jo egentlig å ha en plattform der jeg kunne dele ting jeg tenkte og følte. Da jeg møtte Riccardo fikk jeg oppleve så mange spennende og nye ting som jeg tenkte hadde vært gøy å dele på en blogg, men tanken ble bare dyttet til side hver gang den kom opp. Det kan jeg jo egentlig angre litt på nå, for det hadde vært gøy å se tilbake på mange av turene og tankene mine fra starten av forholdet vårt.
I slutten av mars 2019 ble Riccardo flyttet til en base i London for å jobbe som pilot. Siden vi allerede hadde hatt et avstandsforhold i to år tenkte vi at vi bare måtte gripe sjansen til å bo sammen. Vi var så lei av å alltid måtte reise frem og tilbake hele tiden for å kunne se hverandre. Så da fant Riccardo en kjempe fin leilighet til oss, og jeg skulle finne noe for meg å holde på med der så jeg ikke skulle kjede meg så mye. Tanken gikk fort over på å studere i London, men vi reiste så mye at det ville vært vanskelig for meg å fokusere på skolen. Da dukket tanken om å lage en blogg opp i hodet mitt. Jeg kunne jo skrive om alt det vi skulle gjøre i England og alle reisene vi skulle på. For å være ærlig så var jeg ganske stressa over å skulle lage en blogg, for hvem andre enn familien vår skulle liksom bry seg om hva vi holdt på med der borte? Jeg var så usikker på om jeg skulle tørre å gjøre det at bloggen ikke opprettet før den dagen jeg dro til England. Der begynte min bloggreise.
Første bloggpost var veldig kort og konkret om at vi skulle flytte. Jeg var ganske nervøs for hvordan folk ville ta det, og tenkte vel egentlig at ingen hadde noe interesse av å lese. Så det kom som et stort sjokk da jeg var oppe i nesten 400 lesere første dagen. Det ga meg en lyst til å skrive mer, og å prøve å oppdatere så ofte som jeg kunne. Dagene ble lange i England, og alene tiden ble tøffere enn hva jeg hadde sett for meg. Å blogge var høydepunktet i mange av dagene mine der, og jeg vil si at bloggen og ikke minst dere hjalp meg gjennom mye ensomhet. Da jeg stod midt oppi det skjønte jeg nok ikke helt hvor mye det betydde for meg, men nå som jeg ser på det i ettertid skjønner jeg hvor viktig bloggen ble for meg til slutt. Det var min ting å holde på med hver dag, det var noen som ønsket å lese det jeg skrev. Selv om vi valgte å flytte ut av leiligheten etterhvert har jeg hatt det mye gøy med å fortsette å skrive og dele ting på bloggen til dere. Jeg har lært så mye av denne reisen så langt. Jeg har lært å bli tryggere i meg selv og jeg har lært at det er ikke flaut å tørre skille seg ut. Bloggen er nå en viktig del av livet mitt som jeg ønsker å fortsette med så lenge som lysten til å skrive og dele er der. Tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene jeg får, jeg hadde ikke klart det uten dere!
Jeg er stolt over at jeg trosset frykten min den dagen i mars. Så om du har sittet å tenkt på at det er noe du gjerne skulle gjort eller prøvd som du er litt redd for hvordan andre vil reagere på : tenk på deg selv. Er det noe som vil gjøre deg glad så bare hopp i det! Du vil mest sannsynlig se at det ikke er så skummelt allikevel, og husk at det er mye mer kjærlighet enn hat der ute.