Hei fine dere!
Nå har det gått hele tre måneder siden sist jeg så Riccardo, og som jeg savner han! Jeg kunne aldri i min villeste fantasi sett for meg at vi skulle gå så lenge uten å se hverandre. Det føles veldig ensomt og tomt når vi ikke har muligheten til å møtes, nesten litt som om alt bare var en drøm. Tålmodigheten min begynner å bli mindre og mindre, men samtidig vet jeg at det ikke er noe vi kan gjøre noe med sånn som situasjonen er nå.
Vi ringer hverandre flere ganger i løpet av dagen, ofte på facetime også. Det får meg alltid til å føle meg litt bedre, selv om savnet er veldig stort. Jeg er lei meg for at han ikke får tatt del i å “oppdra” Nala, og jeg er lei meg for at jeg ikke får vært hos han for å hjelpe til med å velge ut ting til huset vårt. Det er så frustrerende å ikke vite når dette er over, og når vi får se hverandre igjen. Jeg har prøvd å holde meg selv opptatt, sånn at jeg ikke skal tenke for mye på hele situasjonen. Jeg har tenkt masse på hvordan det blir å se hverandre igjen, hva vi skal finne på når vi endelig kan. Jeg vet i hvert fall at jeg aldri har lyst til å reise fra han igjen, noen gang. Jeg vil bare ligge i armkroken hans, som jeg føler meg så trygg i.
Jeg vet at det er mange som har det verre enn oss, men det får ikke meg til å føle meg noe bedre av å tenke på. Jeg håper og ønsker at vi alle kan ta de hensynene vi kan til hverandre, og følge reglene. Det er den eneste måten vi kan komme ut av denne situasjonen på. Da kan jeg endelig få se den personen som betyr alt for meg igjen.
Husk å ta vare på de rundt deg!
